Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Gildet på Solhaug, 2. versjon
OPPFØRELSE
Det gikk tre år fra utgivelsen av den nye versjonen til stykket ble oppført. Direktøren for Dagmarteateret i København, Theodor Andersen, henvendte seg i 1886 til Ibsen og bad om rett til å sette i scene Gildet på Solhaug. Ibsen gav sin tillatelse, mot et honorar på 200 kroner for første oppførelse «og derefter 100 kroner for hver tiende opførelse» (kontrakt med Th. Andersen 1. oktober 1886). Urpremieren fant sted 2. november 1886, med en spilletid på nærmere fire timer (fra kl. 19 til 22.45). Margit ble spilt av Ida Emilie Aalberg, Signe av fru Secher og Gudmund av Vilhelm Wiehe. I rollen som Bengt Gautesøn opptrådte Frederik Cetti, mens Knut Gæsling og Erik fra Hægge ble spilt av henholdsvis Hans Hunderup og Viggo Jensen. Carl Aagaard opptrådte som kongens sendebud. Stykket ble oppført i alt 15 ganger frem til 22. november 1886.
Tre ulike komponister hadde tidligere levert musikk til første versjon av stykket: Ferdinand Giovanni Schediwy og Paolo Sperati, begge i 1856 (jf. innledningen til Gildet paa Solhoug 1856, under Oppførelse ), samt den dansk-tyske Joseph Glæser (1835–91), som trolig på oppdrag fra teateret skrev musikken til en oppførelse av tekstens første versjon ved Casino i København, med premiere 6. desember 1861 (i alt 17 oppførelser frem til 3. mai 1871).
Da Dagmarteateret satte opp den nye versjonen av stykket, ble Glæsers komposisjon benyttet. Musikken er fullstendig, medregnet ouverture, men har ikke forspill til annen og tredje akt. Glæser behandler overraskende Gudmunds to sanger som melodramaer; det samme gjelder Margits «Det var sig en Ungmø» i annen akt, en tekst ingen av de tidligere komponistene hadde behandlet musikalsk. I de melodramatiske avsnittene har Glæser forsøkt å karakterisere teksten med musikalske midler.
Partituret (KBK MA ms 0363 mu 6701.2361) åpner med en «Ouverture» i E-dur og tempo Adagio non troppo, komponert som en rudimentær sonatesatsform og bygget over to temaer uten noe preg av norsk eller dansk folketone. Deretter følger til første akt: «Romance» (Margits «Bjergkongen red sig»), «Melodrama» (Gudmunds «Jeg vandred i Lien») og «Chor» («Over Tilje med Sang»). Musikken til annen akt består av innledningsmusikk (kor, fløyte og strykergruppe), deretter et kort forspill på tolv takter før «Lad Fedlen klinge»; nytt «Chor» («Herude herude»), og to melodramaer (Gudmunds «Jeg red mig udi Lunde» og Margits «Det var sig en Ungmø»). Til tredje akt komponerte Glæser «Chor 3die Act (Bag Scenen)» (med teksten «Guds Fred og Farvel») og det avsluttende «Slutnings Chor» «Over Jorden vogter Lysets Øje».
Stykket ble senere oppført på Christiania Theater med premiere 6. desember 1887.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Anmelderne av Dagmarteaterets forestilling la vekt på at dette var et ungdomsarbeid og ikke på høyde med Ibsens moderne dramatikk. Stykket ble karakterisert som et romantisk melodrama og et etterklangsarbeid (Jensen 1886, Social-Demokraten 3. november 1886), men man fant at det tross søkte scener og naiv konfliktløsning likevel bar merke av Ibsens genialitet. Særlig ble de lyriske partiene rost:
de vidunderlig deilige Vers virke med en saa betagende Magt, at man kun med et Suk kan tænke paa den nuværende Henrik Ibsen, «Gengangerne»s og «Vildænderne»s Forfatter. Den Mand, der kan skrive saadanne Vers, begaar en utilgivelig Forsyndelse mod Poesien og sig selv ved at tvinge sin Muse til at tale paa tilspidset Prosa (P.M. 1886, Avisen 4. november 1886).
Samme anmelder mener at «Ibsens Drama [vil] være tilstrækkeligt [til] i nogen Tid at skaffe Theatret godt Hus […] Dertil bidrager ogsaa Joseph Glæsers stemningsrige Musik, og den gjennemgaaende dygtige Udførelse». Også anmeldelsen i Morgenbladet 3. november 1886 nevner den musikalske side ved forestillingen: «Hr. Joseph Glæsers Musik klang virkningsfuldt under Hr. Axel Grandjeans ledelse» (Anonym 1886). Men ingen av anmelderne vurderer forestillingens kvalitet som melodrama.
Den innflytelsesrike teaterkritiker Edvard Brandes åpnet sin omtale i avisen Politiken 3. november 1886 med å fastslå at Gildet på Solhaug var et ungdomsarbeid som «ikke længer [virker] stærkt paa Scenen». Han fant at karakterskildringen manglet dybde, at personene handlet uten overbevisende grunner, samt at de var for urealistisk tegnet og «synes at tilhøre Æventyret». Han mente likevel at stykkets handling hadde moderne trekk, ved at det fremstilte «En ikke ualmindelig Ægteskabshistorie» (E. Brandes 1886).
Ibsen selv kan ikke ha vært helt ut fornøyd med noen av de komposisjonene som eksisterte til stykket. I 1885 henvendte han seg gjennom sin tyske oversetter Emma Klingenfeld til den danske komponisten Peter Erasmus Lange-Müller for å «søge at formaa Lange-Müller, der nylig havde vundet saa mange og fortjente Laurbær ved sin Musik til ‹Der var engang›, til at gaa i Gang med Opgaven, hvilket han ogsaa straks gik ind paa» (Crome 1920, 5). Bakgrunnen for Ibsens ønske kan ha vært den formidable suksess Holger Drachmanns eventyrkomedie Der var engang (1885) hadde hatt på scenen, en suksess han kanskje ønsket skulle bli også hans eget stykke til del. Lange-Müllers musikk til Gildet på Solhaug 1883, med opusnummer 32, ble ferdig i 1888.